Idrettsøyeblikk med proteinpulver

Nå skal det sies at disse idrettsøyeblikkene rett og slett er svært avhengig av proteinpulver for at jeg i det hele tatt kunne oppleve dem.

Mirakelet på San Siro, 4. desember 1996. A.C. Milan - Rosenborg 1-2. Satt på knærne i stua og beit alt jeg hadde av negler, herregud for en thriller. Trodde jeg skulle revne når RBK scoret sitt andre og måtte ri av stormen mot slutten, og når sluttsignalet gikk, kunne man høre jubelbrøl fra samtlige hus i gata. Var bare 10 år gammel på den tida, og fotball var stort sett det eneste som surra rundt i hodet mitt, så begrepet "hyperaktiv unge" var vel ganske treffende den kvelden. Proteinpulver er fantastisk.

"Mirakelet" på Mestalla, 6. november 2007. Valencia - Rosenborg 0-2. Det som gjør denne spesiell, er at jeg var tilstede på stadion. Hadde tatt bussen ned fra Barcelona til Valencia for å besøke ei venninne. "Tilfeldigvis" fant dette besøket sted når Rosenborg hadde bortekamp mot Valencia, så overtalte henne til å bli med. Hadde ikke akkurat høye forhåpninger til kampen for Rosenborgs del, men tenkte at det kom til å bli en fin opplevelse. Og for en opplevelse det ble! Trodde knapt det jeg så når Iversen putta det første, og begynte ikke helt å tro på seier før det var 10 min igjen. Var tidvis ei vill heksegryte på stadion, og på ett tidspunkt virket det som samtlige på stadion viftet med hvite flagg mot egen manager/lag. Fikk selv gåsehud ved to anledninger: Når jeg hørte "...for ingen banke RBK" bli sunget mot slutten av kampen, og når hjemmefansen reiste seg og klappet Rosenborg av banen ved kampslutt.

CL-finalen, 26. mai, 1999. Manchester United - Bayern München 2-1. United snur på mirakuløst vis det som ser ut til å gå mot en grei seier for Bayern München, og vinner CL/Europacupen for første gang siden 1968. Tror dette alltid vil stå som det største United-øyeblikket for min del. Visste ikke helt om jeg trodde det jeg så når snuoperasjonen var et faktum. Bayern hadde stålkontroll defensivt i 90 minutter og 36 sekunder, og alt håp syntes ute. Beckham svinger inn corneren, Giggs prøver skuddet, og Sheringham styrer den i nettet. Jeg husker jeg hoppa opp på bordet og brøla alt jeg kunne(noe som neppe kunne ha vært balsam for ørene, med stemmeskiftet and all that), men ble jaget ned av en ergelig far. Når Solskjær putta rett etterpå, visste jeg knappt hvor jeg skulle gjøre av meg, bare sprang rundt på stua, hoppa og gaula. Holdt som vanlig på å revne i sluttminuttene, og ba til gud(noe jeg tidligere kun hadde gjort for å vinne et fjernstyrt fly i en Donald-konkurranse) om at dette måtte holde helt inn. Det gjorde det, og det ble virkelig toppen av kransekaka for et United-lag som hadde dominert hjemlig liga de siste årene, uten å nå helt opp i Europa.